Den fortsatte krisen i Egypt, og krigen i Syria, fortsetter å skygge over en protestbevegelse som ikke har gitt seg helt ennå.

Våren for tre år siden ble kjent som den «arabiske våren» etter at regimer i Tunisia, Egypt og Libya falt etter tur, for store demonstrasjoner. Siden brøt protestene også ut i Syria, og krigen
her, sammen med den fortsatte politisk uroen i Egypt og Libya ble av mange døpt «den arabiske vinteren». Men de voldsomme omveltningene i disse fire landene, ble fulgt av protester i langt flere
land.

Det var også protester i Algerie, Jordan, Kuwait og Marokko. Og Oman, Mauritania, Saudi-Arabia, Djibouti og Vest-Sahara. Bortenfor den arabiske verden, sør for Sahara var det også protester mot en
rekke mer eller mindre autoritære regimer i løpet av 2011. Men spesielt i tre land var protestene omfattende. Den lille gulfstaten Bahrain, Jemen og Sudan. En kombinasjon av rå makt og storpolitikk
har foreløpig satt disse protestene i bero.

For å ta lille Bahrain (1.4 millioner innbyggere) først: I Bahrain tok protestene til i februar 2011 etter at tunisierne og egypterne allerede hadde sett sine regimer falle. På Perleplassen i
hovedstaden Manaana luftet forskjellige opposisjonsgrupper sine frustrasjoner med den styrende Khalifa-familien i flere uker, før Saudi-Arabia, under mandat fra Gulfstatenes samarbeidsråd (Gulf
Cooperations Council – GCC) intervenerte i mars 2011. Det vakte internasjonal oppsikt at sikkerhetsstyrker beleiret Mananas sykehus og klinikker, og arresterte helsepersonell som hadde behandlet
sårede fra protestene. Mer enn 1.000 andre havnet også i arresten. Det er usikkert hvor mange som mistet livet i opprøret, men det offisielle tallet er 35. I Bahrain ble altså den gryende
protestbevegelsen slått ned med rå makt. Khalifafamilien, som har styrt Bahrain siden 1783, er sunnimuslimer, men majoriteten av befolkningen er sjiamuslimer. Saudi-Arabia rettferdiggjorde GCCs
intervensjon med at de ønsket å hindre at Iran skulle få fotfeste på den arabiske halvøy gjennom opposisjonen. Både USA og EU har hatt og har fortsatt et godt forhold til Bahrains myndigheter.
Spesielt har Storbritannia hatt et nært forhold til Bahrains myndigheter, og godkjente etter opprøret i 2011 leveranser av våpen for såkalt massekontroll til landet. Det har vært sporadiske tilløp
til nye demonstrasjoner, men den hardhendte linjen til Khalifaene holder enn så lenge at på plass.

Så til Jemen, der noen av de mest brutale sammenstøtene fant sted mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker alt i februar 2011. Jemen er betydelig større en lille Bahrain, med sine 25 millioner
mennesker. Etter at femti demonstranter ble skutt ned av politiet i februar, ble det erklært unntakstilstand i landet. Uten at det la noen demper på protestene. Så i juni 2011 måtte president Ali
Salah reise til Saudi-Arabia for å få behandling for skader han pådro seg da en luftvernrakett traff palasset hans. I november trakk han seg offisielt og overførte makten til visepresident Abed Rabbo
Mansour Haddi, som har styrt landet siden. Haddi sitter på toppen av en slags enhetsregjering, med representanter fra den tidligere opposisjonen, etter å ha vunnet et presidentvalg i februar 2012. To
år senere har jemenittene fått presentert en ny grunnlov, og lovnader om nytt valg. Men mange føler dog at man er tilbake ved det samme gamle. Det har ikke vært en fordel for demonstrantene at
opprørske klaner og radikale islamister har utnyttet maktvakuumet som finnes flere steder i landet. For mange jemenitter er det viktigere å få fred, enn politiske rettigheter.

Et land hvor det fortsatt forekommer store protester, og som stadig nevnes som et mulig nytt Egypt, er Sudan. Sudan er en av gigantene, både i den arabiske verden, og i Afrika, med sine 46
millioner innbyggere. Protestene begynte i det små, omtrent samtidig med opprøret andre steder. De tiltok i styrke da Sør-Sudan brøt ut og ble eget land i juli 2011. Men det var først i desember 2011
at demonstrasjonene skulle samle tusenvis i Khartoum. De største protestene fant sted enda senere, i juni 2012. Og så igjen høsten 2013. Alle gangene ble demonstrasjonen møtt med politi og
sikkerhetsstyrker. Flere er blitt drept. President Omar al-Bashir, som har vært i jobben siden 1989, har avfeid protestene og hevder opprører fra en av Sudans urolige hjørner, Darfur, Sør-Kordofan
eller Blånilen står bak. Med dette som bakteppet har sudanske domstoler kunnet dømme demonstranter til lange fengselsstraffer. Foreløpig er også revolusjonen i Sudan bak lås og slå.

Hver av opprørene i 2011 hadde sine helt lokale årsaker og drivkrefter, i tillegg til noen felles. Matvareprisene hadde gått opp i alle disse landene, politisk stagnasjon og korrupsjon hemmet
utviklingen. På toppen av dette kom en ny mediehverdag – der man tidligere kun fikk nyheter gjennom statseide, og dermed regimekontrollerte TV-kanaler, har man nå flere 24-timers nyhetskanaler.
Fremst blant disse er selvsagt Al-Jazeera. Men selv Al-Jazeera er ikke til stede overalt, hele tiden. Mens Tunisia, Libya, Egypt og Syria har dominert nyhetssendingene, har den brutale behandlingen
av demonstranter i Bahrain og Sudan havnet i en slags medieskygge. Jemen, som hadde verdens oppmerksomhet en kort stund, har forsvunnet inn igjen i en obskur tåke av stammekriger og droneangrep, den
politiske situasjonen har kommet i bakgrunnen. Men under overflaten, inne i fengselscellene og på studentcampusene, ulmer fortsatt glørne. Kanskje kommer det ett nytt tøvær.