Årets Raftokonferanse har fått navnet «Bahrain’s Arab Spring- The Inconvenient Revolution». Den arabiske våren er en fellesbetegnelse på protestbevegelser i den arabiske verden som ønsker å endre styresett og bedre menneskerettighetssituasjonen. Bahrain er et av disse landene, og har de siste årene tapt mange menneskeliv i sammenstøt med en ytterst undertrykkende styresmakt.

Al-Khawaya fungerer som president for Bahrain Centre for Human Rights (BCHR), en organisasjon som arbeider for grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, rettigheter som er selvsagte for enhver nordmann. Som leder i eksil er Al-Khawaya en av få menneskeretthetsforkjempere fra landet som har mulighet for å vitne for omverdenen om de overgrep regimet i golfstaten begår.

I Bahrain startet fredelige demonstrasjoner i februar 2011, med krav om større politisk innflytelse for folket, og senere krav om avgang for den selvutnevnte kongen Hamad Bin Isa al-Khalifah. Protestene ble slått hardt ned på, ikke bare av landets militære, men med forsterkninger fra Golfrådets militære innsatsstyrke, med tropper fra alle de seks landene i rådet. Styresmaktene svarte med å åpne ild mot ubevæpnede demonstranter.

Etterpå innførte al-Khalifah unntakstilstand, noe som førte til at enhver som kritiserte regimet risikerte fengsling, bortføring og tortur, med den forklaringen at regimet bekjempet terrorisme. Nå sitter Al-Khawayas far, medgrunnlegger av BCHR, hennes søster, samt BCHRs offisielle president, fengslet.

Bahrain har en av de hurtigst voksende økonomiene i den arabiske verden, med naturressurser som olje og gass. Vestlige land har vendt det døve øre til rapporter om brudd på grunnleggende menneskerettigheter. I 2011 investerte Norge 28 millioner kroner i statsobligasjoner i Bahrain, disse investeringene var ikke øremerkede, og al-Khawaja understreker at man ikke kan utelukke at midlene ble brukt til å støtte undertrykkelsen av demonstranter.

Ingrid Stolpestad, rådgiver for utviklingspolitikk for Kirkens Nødhjelp og en av talerne ved Raftoseminaret, understreker videre at selv om Norge i 2013 ikke investerte en krone, er det lite som tyder på at det var med bakgrunn i de menneskerettighetsbrudd som skjer mot folket i Bahrain at investeringene ikke ble opprettholdt.

Muligheten for at norske selskaper tjener penger på regimets kamp mot demonstranter og menneskerettighetsforkjempere i Bahrain kan neppe utelukkes. Så hva står høyest på vår felles ønskeliste over Norges globale engasjement?

Regjeringen har sin visjon klar: Utenriksdepartementets statssekretær Hans Brattskar (H) holdt et engasjert innlegg der han poengterte at regjeringen vil forplikte seg til sitt arbeid i kampen for menneskerettigheter. Samtidig skal det rettes fokus på å fremme norske økonomiske interesser i utlandet.

Men når den tidligere utviklingsministerposten er gått inn under utenriksministerens, hvordan kan man unngå at det ene ønsket går på bekostning av det andre? Hvordan skal man klare å kombinere disse faktorene i et land som Bahrain?

Menneskerettighetsforkjemperne i Bahrain kjemper ikke bare mot egne styresmakter, men mot styresmakter i alle golflandene, mot internasjonale handelsavtaler og økonomisk profitt. Revolusjonen er ubeleilig for nasjoner som har fordeler av en stabil oljepris. Dagens realitet er at menneskeliv kommer i andre rekke, etter økonomiske interesser. Tør regjeringen ta ansvar?