Fem år er gått siden den 26-årige Mohamed Bouazizi satte fyr på seg sjøl i protest mot at grønnsaksvogna hans ble konfiskert av politiet i Tunisia. Hundrevis av unge tunisiere går ut i gatene og raser mot diktatoren Zine Abidine Ben Ali Ben Ali og hans korrupte regime.

Lite visste grønnsaksselgeren i Sidi Bouzid at han blir symbolet på det arabiske folkets kamp mot diktatorer og hensynsløse regimer. Tunisiernes protester setter Midtøsten i brann, og en hel verden håper på en arabisk vår. På en mer demokratisk og rettferdig region i verdens midte.

Alt er blitt verre

Fem år etter revolusjonsvåren, er de folkelige opprørene i Midtøsten kneblet, torturert og drept. Militærregimet tilbake på tronen i Egypt, borgerkrigen herjer i Syria, Irak, Jemen og Libya. Bare Tunisia har fått ny grunnlov og gjennomført frie og rettferdige valg.

Tunisia

17. desember 2010: Mohamed Bouazizi setter fyr på seg sjøl, og dør av skadene. Hundrevis av unge tunisiere går ut i gatene og demonstrerer, og den fortvilte grønnsaksselgeren blir symbolet på kampen mot despotene i Midtøsten.

14. januar 2011: Tunisias president, Zine Abidine Ben Ali, flykter fra Tunisia til Saudi Arabia, etter 23 år ved makta.

Desember 2015: Den tunisiske kvartetten mottar årets Nobels fredspris etter at de klarte å etablere en fredelig politisk prosess sommeren 2013, da landet stod på randen av borgerkrig. Via dialog jobbet tunisierne seg til ny grunnlov og frie valg.

Men: Tunisia står fremdeles overfor enorme politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige utfordringer, og ber verden om å hjelpe landet videre, for å unngå kaos her også.

Egypt

25. januar 2011: Massedemonstrasjoner i Kairo. Egypterne krever at deres diktator gjennom over 40 år, Hosni Mubarak, går av. I februar strømmer over én million mennesker til Tahrir-plassen i Kairo, og diktatoren går til slutt av.

Det Muslimske Brorskapet vinner det første demokratiske valget i Egypt, og islamisten Mohammed Morsi velges til president i 2012. Han og hans regime blir styrtet av hæren etter ett år.

Diktator Mubarak forsvant med revolusjonen, men hele regimet har igjen gjenoppstått med Abdel Fattah el-Sisi og militæret. De tar for seg politiske motstandere etter tur: Flere tusen islamister, journalister, unge aktivister og opposisjonelle fra alle politiske fløyer er fengslet eller forsvunnet de senere åra.

En ung generasjon fikk et glimt og en smak av hva det vil si å være borger i eget land, men blir, igjen, undertrykket i like stor grad som før revolusjonen. Kanskje til og med verre. Egypt sliter økonomisk, politisk og sikkerhetsmessig.

Syria

I mars 2011 går hundrevis og etter hvert tusenvis av syrere og krever reform og mer frihet over hele Syria. De blir raskt møtt med våpen og bomber fra diktator Bashar al-Assad og hans regime.

Siden den gangen har minst 250 000 syrere blitt drept. Over halvparten av landets befolkning er på flukt i og utenfor Syria, og store deler av landet kontrolleres nå av terrorgruppen som kaller seg for Den islamske staten (IS).

Syria er blitt en regional borgerkrig. Det syriske Assad-regimet kjemper for sin overlevelse, med hjelp fra Iran og Russland. IS? terrorangrep i Egypt, Beirut og Paris får parter som stod mot hverandre i den syriske konflikten til å ville kjempe sammen mot IS. Hva det fører med seg, er for tidlig å si.

Libya

I februar og mars 2011 våkner også den libyske befolkningen og krever at Muammar Kadhafi og hans regime går av, etter over fire tiår ved makta. Kadhafi blir styrtet og drept i oktober 2011, etter at Norge og en rekke andre land stod på opprørernes side, og bombet Libya fra oven.

Siden den gang har Libya endt i full borgerkrig, med et sammensurium av kaos, inkludert to ulike regjeringer, hundrevis av militsgrupper og IS.

Jemen

27. januar 2011: Titusener av mennesker går ut i gatene i Jemens hovedstad Sanaa. De ber om at presidenten går av, etter tre tiår ved makta. Demonstrasjonene fortsetter, og etter 33 år med makta, går president Ali Abdullah Saleh av i november 2011, etter en forhandlingsavtale.

Fredsforhandlingene bidrar til at en potensiell borgerkrig avverges, for en periode. Men de revolusjonære i Jemen føler seg glemt og marginalisert. Huti-bevegelsen, med Iran i ryggen, benytter seg av stillstanden, og tar kontroll over hovedstaden Sanaa.

– I dag har vi noe som ligner på det syriske scenarioet likevel: En borgerkrig med regional deltakelse, sier Midtøsten-kjenner Kjetil Selvik, ved CMI.

Bahrain

Protester brøt ut i februar 2011, men blir slått ned etter en måned. Uroen mellom sjia-majoriteten og sunni-regimet ulmer fortsatt under overflaten.

Situasjonen i andre land i regionen:

Revolusjonene har også ført til endringer i andre land i området:

– I Marokko, Jordan, Kuwait og Oman har innbyggerne fått noe av den samme selvbevisstheten om hva de har rett til, og at de sjøl kan formulere krav og legge press på sine myndigheter. Opposisjonen har hatt en del å si i disse landene, samtidig som destabiliseringen i nabolandene brukes for det det er verdt av regimene: Både for å rettferdiggjøre hardere undertrykking og for å advare om hva som kan skje når folket krever reform, sier Kjetil Selvik i CMI.