Når vi leser ting som får oss til å fråde om munnen, ting som gjør oss direkte forbanna, la oss ta slaget i avisspaltene, ikke i rettssalen.

Mennesker fratas sin frihet til å tenke, mene og uttale seg i mange land. De fleste i Norge reagerer med avsky når vi må ta stilling til slike regimer. Likevel er vi ofte like hårsåre når det
kommer til en opinion som ikke samsvarer med hva vi selv betrakter som sannhet.

Bahrain er et eksempel på et land der ytringsfriheten ikke eksisterer på samme måte som i Norge. Dette landet har sett store folkedemonstrasjoner mot styresettet de siste to årene. Krav om et
folkevalgt parlament og regjering, sosial rettferdighet og respekt for menneskerettigheter har blitt møtt med vold og frihetsberøvelse. Over 120 personer antas drept av regimets styrker siden den
arabiske vårens inntog i februar 2011. Militæret fra naboland, som 1.000 soldater fra Saudi-Arabia, har bistått i å slå ned opprøret. De deltok blant annet ved å jevne demonstrantenes samlingssted,
Perleplassen, med jorden i mars 2011.

Bahrain har siden 1970-tallet hatt samme statsminister, Khalifa Al-Khalifa. Med sine over 40 år ved makten regnes han som verdens lengstsittende nåværende statsminister. Men folket han skal
representere, har aldri valgt ham. Det er det kongen som har. Statsministeren er fra kongefamilien, i likhet med mange andre statsråder. I mars utpekte også kongen sin sønn, kronprins Salman bin
Hamad Al-Khalifa, til visestatsminister. I tillegg består halvparten av parlamentet av representanter valgt av kongen. Dette symboliserer Bahrains politiske system, som styres av en kongefamilie
framfor folket. Og kravet om politiske reformer har ført til fengslig av tusenvis av mennesker. 20 av landets fremste opposisjonsfigurer og aktivister har møtt samme skjebne og har fått dommer på opp
mot livstid i fengsel.

Den arabiske bloggeren Ali Abdulemam er også en kjent aktivist. Han ble dømt til 15 års fengselsstraff in absentia. I mars 2011 så han at myndighetene førte en intens arrestasjonskampanje der
mange av hans kollegaer ble tatt. Før den arabiske våren var han også blitt fengslet og utsatt for grov tortur. Årsaken var en nettside opprettet i 1998. Han gikk derfor i skjul og ble meldt savnet.
I to år visste ikke hans familie hvor trebarnsfaren befant seg. For to uker siden sto han fram etter å ha klart å flykte til Storbritannia, hvor han har søkt asyl. Forrige uke kom han til Norge og
deltok i Oslo Freedom Forum. Bloggeren skulle egentlig delta på konferansen i 2011 – før han forsvant.

Det som hindrer det frie ord, er sensur, vold og trusler. Bahrain viser at å bruke loven til å regulere den offentlige debatten, er galt. Loven og debatten er, og må være, adskilt. Diskursen må
styres av et selvregulerende sivilsamfunn som sammen fastsetter forventningene til kvalitet, saklighet og stil, som skaper en god debattkultur fri fra statlig innblanding. Dette innebærer også at vi
må tåle kritikk uten at vi påstår oss sensurert. Ytringsfrihet er beskyttelse mot voldelige represalier, ikke saklige reaksjoner.

Mette Hanekamhaug er det nyeste eksempelet på sammenblanding mellom disse to sfærene. Da hun ble konfrontert med en valgkamppamflett fra AUF som beskrev høyresidens skolepolitikk på en kreativ
måte, uttalte hun til Nettavisen at hun ønsket å «undersøke lovligheten» av disse.

Det er ikke bare stortingspolitikere som skulle ønske loven var mer hjelpsom når de møter ytringer de gjerne skulle vært foruten. På internettfora og nettaviser florerer håp om at staten skal
kunne sette folk bak lås og slå for å ha gale meninger. Dette går på kryss og tvers av politiske skillelinjer. Venstreradikale som mener rasistene burde sperres inne og rasister som mener
venstreradikalerne bør sperres inne.

Vi er et åpent samfunn der ytringsfriheten står sterkt. La oss unngå å bruke jussen som våpen når debatten ikke går vår vei. Når vi leser ting som får oss til å fråde om munnen, ting som gjør oss
direkte forbanna, la oss ta slaget i avisspaltene, ikke i rettssalen.

Ytringsfrihet handler om å beskytte folk fra voldelig undertrykkelse av sine egne meninger – ikke aksept for egne meninger. Dette kan lede til litt anarkiske forhold, men det må vi møte med sterke
kriterier for kritisk etterprøvbarhet av argumenter. Med andre ord: Folk må gjerne si det de vil. Når noe «sinnssykt» sies, må bevisste borgere aktivt argumentere imot, med bedre argumenter.

Eksemplet fra Bahrain står i skarp kontrast til ytringsfrihetens situasjon i Norge i dag. Likevel kan den fortelle oss mye om hva ytringsfriheten handler om og hvordan vi best verner om, og
styrker den, her hjemme.