Kommentar
Den arabiske våren er en samlebetegnelse på de mange folkelige opprørene som oppstod i Nord-Afrika og Midtøsten i 2010 og 2011. Opprørene, der sosiale medier som Twitter spilte en viktig rolle, førte til regimeskifter i Tunisia, Egypt, Libya og Jemen.
I Syria og Bahrain ble opprørene slått ned. I etterkant har borgerkrigen i Syria utviklet seg til å bli en av verdens desidert verste konflikter, med mange millioner mennesker på flukt. Her kjemper også den ytterliggående islamistgruppen IS for å opprette sitt sunnimuslimske kalifat.
Også i Libya og Egypt har utviklingen etter den arabiske våren vært uheldig. Libya er i dag et land der anarkiet råder, mens Egypt på nytt er blitt et diktatur.
LES OGSÅ: Tunisisk dialogkvartett får fredsprisen
Midt i denne miseren finnes en strime av håp: Tunisia. Når Nobels fredpris blir tildelt den tunisiske «Kvartetten for nasjonal dialog», er den først og fremst et håndslag til den tunisiske befolkningen. Men den er også ment som en inspirasjon for alle gode krefter som vil skape fred og demokrati i Nord-Afrika, Midtøsten og verden forøvrig.
Det finnes mange konflikter i verden, og det var få eksperter som på forhånd pekte på den tunisiske kvartetten som en opplagt fredspriskandidat. Noen vil til og med mene at den er et antiklimaks. Prisen synes ved første øyekast å være en «trygg» og lite spektakulær tildeling, og enkelte kritikere har ment at den først og fremst vil få en lokal effekt.
LES OGSÅ: – Prisen hyller den arabiske våren
Vi tror derimot at tildelingen er en viktig symbolhandling som ikke minst peker på at samarbeid mellom religiøse og sekulære grupper er en viktig forutsetning for fred. I en situasjon der ekstremistiske grupper som IS truer verdensfreden mer enn noen gang, er det av avgjørende betydning å støtte positivt samarbeid mellom islamistiske og sekulære politiske bevegelser.
Utviklingen i Tunisia viser at det er mulig med «dialog og samhørighet i en region preget av konflikt», som nobelkomiteen sier i sin begrunnelse for fredsprisen. Samarbeid på tvers av religiøse overbevisninger er en viktig betingelse for fred, ikke bare i Nord-Afrika og Midtøsten.
Situasjonen i Tunisia er fremdeles skjør, noe som også innebærer en risiko for nobelkomiteen. Som et signal til omverdenen er dette likevel en pris i rette tid.
Open all references in tabs: [1 – 3]