— Jeg tror ikke den ene revolusjonen i Midtøsten førte til den andre, slik som mange mener. Jeg tror revolusjonene inspirerte hverandre.
Det sier fungerende leder for menneskerettighetsorganisasjonen Bahrain Center for Human Rights (BCHR) om den arabiske våren. Maryam al-Khawaja er 26 år gammel og bor for tiden i eksil i København. Hun har ledet organisasjonen siden faren hennes, menneskerettighetsforkjemperen Abdulhadi al-Khawaja, ble fengslet og stemplet som terrorist i 2012.
Maryam al-Khawaja i sin leilighet i København, mars 2013 (foto: Jonatan Jacobson).
— Vi jobber for å beskytte de universelle menneskerettighetene. Vårt mål er at opprørerne møter rettferdighet. Ikke bare opprørerne i dag, men også opprørerne og ofrene fra de tidligere revolusjonene. Vi ønsker et regime som respekterer innbyggerne sine, sier Maryam al-Khawaja til Vox Publica.
En pris av stor betydning
BCHR ble grunnlagt i 2002 og er en ideell, frivillig organisasjon som arbeider for å fremme menneskerettigheter i Bahrain. Den siste tiden har BCHR fått økt internasjonal anerkjennelse, og til helgen blir organisasjonen tildelt Raftoprisen 2013.
— Å få Rafto-prisen utgjør en stor forskjell for oss. Det er med på å sende en beskjed til myndighetene om at uansett hvor mye de prøver å kneble oss, blir vi fortsatt anerkjent internasjonalt, sier prisvinneren.
Leder for priskomiteen i Raftostiftelsen, Martin Paulsen, kan fortelle at komiteen særlig har lagt vekt på tre ting i valget av BCHR.
— For det første har de en grunnleggende menneskerettighetsagenda som ikke bare gjelder for Bahrains statsborgere, men også for arbeidsmigrantene i landet. For det andre har de utmerket seg ved å argumentere for ikke-vold i en situasjon med et tilspissende politisk opprør og vist hvordan man kan kjempe for demokrati og menneskerettigheter uten å bruke vold. Det tredje som utmerket seg var bruken av sosiale medier for å målbære sine budskap. Måten de fortsetter kampen gjennom Twitter er veldig spennende, sier Paulsen.
LES MER OM BAHRAIN OG BCHR: «Den ubeleilige revolusjonen».
Paulsen forklarer at priskomiteen i Raftostiftelsen lenge har lett etter organisasjoner som jobber for universelle menneskerettigheter i Gulf-statene.
— Her i Norge er dette land vi vet mindre om. Landene er strategisk viktige for USA, og som følge av det har ikke vestlige land hatt samme interesse av å snakke om regimene, og heller lukket øynene for det som skjer. For oss i Rafto har dette vært ekstra viktig å trekke fram, sier Paulsen.
Kampen mot et voldelig regime
Å være menneskerettighetsforkjemper i Bahrain er ingen lett oppgave. Maryam al-Khawajas far er bare en av 13 opposisjonsaktivister som sitter fengslet for å ha oppfordret på fredelig vis til politiske reformer.
Hvordan klarer dere å jobbe når dere møter så sterk motstand fra regimet?
— Det er veldig vanskelig. Myndighetene gjør alt de kan for å stoppe oss. Men det som er viktigst for oss i BCHR er å stå fast ved de universelle menneskerettighetene. Vi kommer aldri til å svare myndighetene på samme måte som de behandler oss. Det er forskjellen på oss og dem. Vi bruker alltid et profesjonelt menneskerettighetsspråk og forholder oss til internasjonale konvensjoner. Jeg tror det er det som gjør at vi har suksess, sier al-Khawaja.
Opprøret i Bahrain var lenge fredelig, men siden januar 2012 har revolusjonen tatt en mer voldelig retning. Al-Khawaja legger stor vekt på at BCHR er en ikke-voldelig organisasjon som ikke støtter voldsbruken som har eskalert den siste tiden, særlig blant de yngste opprørerne. Men hun kan forstå frustrasjonen.
— Disse ungdommene så at det ikke var noe internasjonal støtte å få, selv om de demonstrerte på en fredelig måte. Samtidig så de at Libya fikk bred militær støtte fra resten av verden. Det sendte en farlig beskjed til de unge opprørerne i Bahrain: «Hvis dere bruker våpen, kommer vi til å støtte dere». Men i Bahrain har ikke folk tilgang til våpen, så disse unge menneskene tok i bruk det de kunne finne for å beskytte seg selv – steiner, sier al-Khawaja.
— Vi tror ikke på vold under noen omstendigheter. Men du skal ikke skylde på offeret. Det er en vesentlig forskjell på politi- og militærstyrker som bærer våpen og skuddsikre vester, og unge gutter som kaster stein, sier hun.
Twitter som verktøy
BCHRs viktigste oppgave er å dokumentere alle menneskrettighetsbruddene som foregår i Bahrain på daglig basis. Organisasjonen har medarbeidere til stede i Bahrain som jobber med å dokumentere forholdene. Al-Khawaja og de andre medlemmene som er basert i utlandet mottar dokumentasjonen og har som oppgave å videreformidle den til resten av verdenssamfunnet. Et viktig virkemiddel har blitt sosiale medier, og særlig Twitter.
Reports tht Mahmood AlSameea was kidnapped yesterday by security forces #bahrain ????? ?? ?????? ????? ????? ?????? ?? ??? ????? ????? ?????
— Maryam Alkhawaja (@MARYAMALKHAWAJA) November 1, 2013
— Sosiale medier har blitt et avgjørende verktøy for oss. De i BCHR som er i Bahrain kan av sikkerhetsgrunner ikke bruke sosiale medier like mye, men for oss utenlands er det en måte å fortelle verden om hva som skjer i Bahrain.
I Bahrain er en høy prosentandel av befolkningen på internett, så Twitter og Facebook har også blitt en mobiliseringsplattform for opprørerne og et sted å snakke om det som foregår, forteller al-Khawaja.
— Bahrainske myndigheter så tabben Mubarak gjorde i Egypt da han stengte internettet, så det har de ikke turt å gjøre. Men de tar i bruk andre måter som å gjøre internettforbindelsen dårligere, og for noen, for eksempel politiske aktivister, går de så langt som å skru av hele nettet, sier al-Khawaja.
Ønsker internasjonal oppmerksomhet
Martin Paulsen forteller at priskomiteen i Rafto ønsker at BCHR skal kunne vise hvordan menneskerettighetsarbeid kan og bør gjøres. Ikke minst for å sette situasjonen i Bahrain og de andre landene i Persiabukta (Gulfen) høyere på agendaen i Norge og resten av verden.
Martin Paulsen leder komiteen som deler ut Raftoprisen. (foto: Joar E.M. Klette/Frø film media)
— Det viktigste vi kan oppnå er å gi BCHR større innflytelse i Bahrain. De kan fungere som et forbilde for andre menneskerettighetsorganisasjoner verden over. Vi vil gi dem et enda større internasjonalt kontaktnett slik at de kan fortsette det arbeidet de gjør, sier Paulsen.
En av al-Khawajas fanesaker er å skape større internasjonal oppmerksomhet om det som foregår i Bahrain. Hun mener verdenssamfunnet ikke gjør det det kan for å støtte opp om menneskerettighetene i Bahrain, heller tvert imot.
— Faktum er at myndighetene i Bahrain ikke hadde overlevd uten støtten de i dag får fra Vesten. Det finnes to typer menneskerettighetsbrudd: de menneskene som faktisk bryter menneskerettighetene, og de menneskene som gjør det mulig at bruddene kan skje. Regimet i Bahrain er de som bryter, men vestlige land er med på å gjøre det mulig, sier hun.
— Regimet får hjelp fra Vesten
Al-Khawaja trekker fram et eksempel som omhandler en økonomisk avtale mellom Sør-Korea og Bahrain. Avtalen innebærer at Sør-Korea selger mer enn en million tåregassgranater til Bahrain som aktivt tas i bruk av regimet for å stoppe opprørerne.
— Det er ikke bare aktivistene som rammes av tåregassangrep. Alle i Bahrain er like utsatt. Regimet lekker gassen inn i vanlige folks hjem, i noen tilfeller har det ført til forgiftning og død, forteller hun.
Al-Khawaja synes det er skandaløst at vestlige land kan fortsette å gjøre avtaler med undertrykkende regimer som det bahrainske, uten å kreve demokrati og rettigheter for innbyggerne.
— Det vitner om en sterk dobbeltmoral. Og når det kommer til menneskerettigheter, bør det ikke finnes dobbeltmoral.
«Storebror» Saudi-Arabia
Det er ikke bare Vesten som setter en stopper for et mer demokratisk og rettferdig regime i Bahrain. Al-Khawaja mener mye av problemet ligger i nabolandet Saudi-Arabia.
Maryam al-Khawaja i København, mars 2013 (foto: Jonatan Jacobson)
— Saudi-Arabia er makten som leder kontrarevolusjonen i Midtøsten generelt. Enten de gjør det gjennom militærmakt i Bahrain eller ved å støtte ekstreme militære grupper i Syria. De har alltid en rolle i spillet, og det er alltid en negativ rolle. Saudiske myndigheter er redde for at deres egne innbyggere vil kreve det samme som menneskene i Bahrain – frihet, menneskerettigheter, verdighet og rettferdighet, sier al-Khawaja.
Per dags dato ser situasjonen i Bahrain ut til å forverre seg. Men al-Khawaja er ikke så sikker på om det nødvendigvis er et dårlig tegn.
— Så galt som det høres ut, så kan det være et positivt tegn. Når regimet blir så voldelig og bruker så mye makt og tvang, betyr det at det folk gjør er rett. Myndighetene er skremt. Hvis de ikke trodde at det som skjer på gatene faktisk har en effekt, hadde de ikke hatt behov for å svare på den måten, sier al-Khawaja.
— Hvilken rett har jeg til å gi opp?
Hva inspirerer deg til å fortsette når situasjonen ser så håpløs ut?
— Jeg tenker på menneskene som konfronteres med våpen hver eneste dag, folk som hver dag drar tilbake på gaten selv om de vet at dette kan bli deres siste dag på denne jorda. Hvis de er modige nok til å gjøre dette, til å stå opp mot undertrykkelsen hver dag – hvilken rett har jeg da til å gi opp? Det er mitt ansvar å gjøre det jeg kan for å hjelpe dem, svarer 26-åringen.
Martin Paulsen håper Raftoprisen 2013 kan være med på å skape et større internasjonalt trykk og at Norge kan bli mye tydeligere når det kommer til situasjonen i Bahrain og de andre landene i Persiabukta.
— Når det blir spørsmål om prioriteringer, svikter norske myndigheter av og til. Da klarer de ikke å holde menneskerettighetsfanen fullt så høyt. Det er det på tide at de gjør, mener han.
Al-Khawaja er helt enig med komitelederen. Hun ser to mulige utveier for situasjonen i Bahrain i dag.
— Hvis det kommer en internasjonal reaksjon som holder regimet i Bahrain ansvarlig for det det gjør, så ser jeg en positiv framtid for landet mitt. Hvis det i stedet fortsetter slik det er i dag, hvor det er ingen internasjonal respons, regimet får gjøre det det vil og kommer unna med det, hvor resten av verden fortsetter å gjøre «business» som vanlig med Bahrain som om ingenting skjer – da ser jeg ingen lys fremtid.